THE HORSES STAND IN THE RAIN

Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

Astrid Hjertenæs Andersen
(1915 – 1985)

The horses stand in the rain

When my spirit is full of dreams,
more dark, more distant
than my thought can explain,
more wild, more hot
than my heart can fathom,
all I want is to stand in the rain
in a broad, lush field
between heavy mountains, like here.

Stand and feel my body suck
this cool, strong, wet stuff
that pours in rough torrents
over face, hair and hands.
Like the forest when it sucks
the sky’s breasts like a child.
Like the field, full of sweetness
trembling in chaste desire.

The way that horses stand in the rain,
bent over with wet flanks,
and let the smell of earth and moisture
drift strong and sweet in their spirit,
I want to stand and only be
and let the heavens-drizzle fall,
until thought, free from fever
follows the dreams to clarity
in a still and sudden calm.